Hausken er hussjef på Universitetsmuseet- Naturhistorisk bygg og geleidet deltagerne informativt rundt på kjente og ukjente utstillinger. For mange bergensere er gjensynet med museumsbygget som et "husker du program". Når man kommer opp trappene og inn i vestibylen strømmer det på gode minner. At museet var etterlengtet kunne man se på de lange køene av mennesker som ønsket å besøke museet etter gjenåpning i fjor.

Hvis man ønsker å rekapitulere museumsbyggets historie kan man ta en kikk på videoen nedenfor som gir et raskt resyme.

Museets historie går tilbake til 1825. Først i 1865 stod bygget for Naturhistorisk ferdig. Forskning har hele tiden vært satt i fokus og museet er en viktig forløper til oppstarten av UiB i 1946. Christoffer Schander som var medlem i Bergenhus frem til han dessverre døde så alt for tidlig  i 2012, var som museumsdirektør sentral i planlegging av rehabiliteringen av museet.

Ved starten av omvisningen stilte medlemmene opp i god orden. Det er tydelig at medlemmene har fått pandemitiltakene inn i ryggmargen. Det går på automatikk:

Det første utstillingen vi gikk gjennom var " Det norske dyphavet" På et kjempestort lerret fikk vi se en animasjon av en verden som er lite kjent. Dyphavet dekker 60% av jordens overflate og er et av de minst utforskede områdene på jorden. Animasjonen viser dyphavet  rundt 3000 meter under havets overflate. Her i dypet oppdager forskere nye vulkaner og varme kilder, helt unike økosystemer og en rekke uoppdagede organismer.

Vår egen Karin Pittman bidrog under denne delen. Dette var kanskje den mest spektakulære av mange flotte og informative utstillinger.

Med en time til disposisjon ble det en relativt rask gjennomgang av mange temaer. Vi nevner blant mange flotte utstillinger - hvalutstillingen, som i likhet med bygget er fredet, også inneholder "plasthvalen fra Sotra" og selvfølgelig plasten som man fant i magen.

Vi som var til stede på omvisningen anbefaler gjerne at man bruker en dag på dette fabelaktige museet. Se nedenfor noen inntrykk fra utstillingene.

Publisert av Sigbjørn Haugland 4. oktober 2020