Nyhetsdetaljer | Bergenhus Rotaryklubb

Bergen etter Magnus Lagabøtes bylov av 1276

Professor Jørn Øyrehagen Sunde hold et fantastisk engasjerende og interessant foredrag om byloven.

President Bjørn hadde tent lys i anledning av at et kjært medlem er blitt enkemann.

Han ønsket Ruth Brudvik velkommen som gjest, og Ove Tvedt Olsen hadde dagens 3-minutter. Han oppdaterte oss på sitt syn på klimakrisen og norsk politikk med mål om å redusere CO2-utslipp innen 2030 til 55 % av nivået i 1990. Målsettingen synes urealistisk (i 2024 var utslippet kun 9% lavere enn 1990-nivået) selv om vi effektiviserer vann- vind og solkraft - og opprettholder dagens (uforståelige) skepsis til kjernekraft (Der Løsung!).

Så til dagens tema.

DET VAR EN MØRK OG STORMFULL NATT – kirkeklokkene kimte – det var klokken i Nicolaikirken i Øvre Stredet – byens Røde Hane - som ringte – kvinner og menn fra hele den svære vesle byen spratt ut av sine køyer og favntak og hva de nå holdt på med – mennene tok stiger, øks og haker med og kvinnene tok bøtter og spann «Hakene» var et langskaftet redskap med klo foran - til å trekke brennende vegger innover i de brennende hus – for å hindre spredning av ildebranden til nabobygg – og kvinnene bar vann. Bare ikke rent drikkevann – slikt var så verdifullt at bruk til slukking ble bøtelagt. Det kom folk fra Munkeliv kloster og fra bebyggelsen for øvrig på Strandsiden -der industrien med skipsbygging og «tungindustri» var samlet innenfor takmarken som omkranset hele byen, og som dannet byens yttergrense. Den gang strakte den seg rundt Vågen og stoppet før Sandviken som var utenfor byen, og uten bylov. Og det kom folk fra bryggesiden – der handel og ikke-brannfarlige håndverk var samlet – hver for seg – nøye sortert etter bylovens bestemmelser. Det sentrale Bergen lå fra innerst i Vågen og utover- mot og bak Bryggen, boligene mest på oversiden av Øvre Stretet. Den byen besto av fire bydeler – hver med sine aktiviteter – skilt med gateløp kvadratisk og med svalganger innenfor der igjen – alt regulert. Og ulike lovnivåer måtte etterleves – både innenfor byen – og bydelene hver for seg. Øvre stretet var 12 alen (ca 6m) bred og var branngate. Andre gateløp var også strengt regulert i bredde og fremkommelighet. Boder og pakkhus sto tett i tett, men bryggens høyde skulle være lik alle steder for ikke å hindre fremkommelighet med kjerrer og handvogner. Brannfaren var alltid overhengende og brannvern var nøye og streng regulert i byloven, med deltakerplikt.

Så var det jo alltid noen tunghørte og andre var komplett umusikalske – de første hørte ingenting og de siste spratt av gårde til enhver klokkelyd - og det var over 30 kirker i byen den gangen – det snakkes ennå om han som løp seg skvett i hjel med hake og øks og stige - nyinnflyttede striler pilte omkring ved ringing fra en av de over 30 andre kirkene i denne gjennomregulerte byen, med slukkeutstyr og lette etter flammer. Sluk(k)øret vendte de skamfull hjem. Folk fra Sandviken – der ute på landet kunne saktens bevege seg inn i byen – men måtte der innordne seg – ikke slik Olram gjorde – full som han var rotet han seg inn i en handelsbod ved losseplass for et skip med fransk cognac – han tok en tønne med cognac med seg – gikk mot torget – slo av lokket og solgte billig og fin fransk cognac inntil han ble puttet i en arrest – siden slapp han ut og stjal mer før han kom seg hjem til Sandviken - og ble arrestert igjen. Det er i det hele tatt mye rart i Sandviken. Den gang som nå.

Men de fleste kjente både kirkeklokkelyd og bylovene -– og ifølge Øyrehagen så er en bybrann omtrent hvert femtiende år mer et prov på at systemet virket – enn at det brenne ofte. Brannfarene var egentlig enorme, langt verre enn på Onarheim i 2025. Det er vel for øvrig noe over 50 år siden de to siste gangene Bryggen brant. É dokker klar?

Ja, slik kunne vært et utdrag av det den dyktige pedagogen JØH serverte oss på Rotarymøtet 26. mars 2025, hvis det var det han sa da. Men det var det jo ikke. Han sa det ikke slik.

Det han derimot gjorde var å presentere Magnus Lagabøtes (noen insisterer på at det er Lagabøters – med r) Bylov av 1277 (-78), i tillegg til at han overøste oss med komprimerte fakta som han selv mente han burde hatt en fire timers innledning om for å si noe persiperbart om.

Javel – Det nedenstående forsøk på referat er fragmentert, unøyaktig og kanskje villedende – og jeg råder interesserte til skepsis og videre forskning i tilgjengelige kilder Google er umåtelig rikholdig for egenstudier - men jeg har gjort så godt jeg arme sjel har tid og ressurser til - amen ? De som var til stede kan korrigere etter egen husk – og de som ikke var til stede får godta eller studere selv. Det med tilstedeværelse er jo poenget med å være med i denne klubben – jeg kan bare gi enkle riss. Vel bekomme.

Byloven er bygget på Landsloven av 1274 og mye er også hentet fra Bjarkøyretten(e) (Bjark av birk= handelsstad) – lovverk som var utarbeidet for å regulere liv og virksomhet på handelsplasser i Norden. Nidaros var først i Norge med slike lover – Magnus fikk laget den for Bergen som skulle gjelde som lov eller mønster for andre byer. Tidligere var lover muntlig overlevert og fremført på tingene av lovseiemannen, nå ble de skrevet. Det finnes i dag 25 slike håndskrevne bylover i dag -

Med Scholeusstikket fra 1580 som eneste blikkfang – og bykart over Bergen tok altså professor Jørn Øyrehagen Sunde (f 1972 ) – oss med i et foredrag om Magnus Lagabøtes bylover. Disse kom fra 1276 og utover og bygget på Lagabøtes Landslov av 1274 og Bjarkøyretten (et lovverk som regulerte liv og virksomhet på handelsplasser (norrønt birk=handelsplass, bjarkeyar= kaupstad). I likhet med Landsloven av 1274 or også Byloven i stor grad utarbeidet av Audun «Hestekorn» Hugleikson. Han kom i kongens tjeneste allerede under Håkon 4. Håkonsson og ble høyre hånd for både Magnus Lagabøte og hans sønn kong Eirik Magnusson. Han var både stallare, fehirde og lendmann – kongens fremste embedsmann med en eventyrlig historie – inkl en «køpenickiade»der han så sent som i 1295 fikk utbetalt enorme beløp av kong Filip 4. av Frankrike mot å stille til franskekongens disposisjon en flåte med mannskap langt større enn det Norge rådde over – ren bløff altså (..og han ble hengt på Nordnes 2. des 1302 – men da var Håkon 5. blitt konge – han som flyttet hele stasen til Oslo, men det er en annen historie – som ingen kjenner til bunns – men hans våpenskjold kjenner vi – Historien om Audun Hestekorn har flere ganger vært presentert i klubben – første gang av Finn Jørstad en sommer for 20-25 år siden da det ble laget et spel om Audun– populært i Jølster (Auduns våpenskjold til høyre). Det er i alt tre hovedlovverk etter Magnus Lagabøter; og om jeg har fått dette sånn noenlunde riktig med meg så er det:

1) Landsloven av 1274-1276 – denne gjaldt som første lovverk for hele Norge og Norgesveldet – dvs inkl Orknøyene, Shetland og Færøyene – og den var i bruk i over400 år, og var det tredje landslovverket i Europa.

2) Bylovene – vedtatt 22. januar 1276 for Bergen –som også skulle gjelde – eller danne grunnlag for slike også i de mindre byene: Oslo, Tønsberg, Trondheim og flere – til sammen 10 byer den gang. Det er denne vi skal holde på med i dag. Det finnes i dag 25 håndskrevne bylover.

3) Jónsboken av1281. Island fikk sin egen lovbok – den dannet grunnlaget for rettsordningen helt opp til moderne tid. Magnus den lovsigemannen Jón Einarsson til å sette den i pennen og den norske ridderen Lodin Lepp var med å banke den gjennom i Alltinget i 1281 som et ledd i Magnus Lagabøtes rikslovgivningsvirksomhet. Jónsboken ble revidert på 1600-tallet og finnes fortsatt i islands lovgivning.

4) En egen hird-skrå (skrå = lovbok/lovtekst) som regulerte forholdet mellom kongen og hirden, herunder hirdmennenes rettigheter, plikter og oppgaver.

I tillegg laget han Farmannabolken som gjaldt sjørett, og regulerte forhold på sjøen, med jurisdiksjon i Nordsjøen – som den gang var et norsk innlanadshav.

Det var vært et viktig prinsipp at det ikke var kongen – eller pave n for den slags skyld – som utarbeidet lovene i et land – eller område – det skulle gjøres av borgerne – byretten skulle lages av borgerne – i Bergen representert ved de 12 bymennene – på grunnlag av råd fra lagmannen. Hensikten med denne avstandsordningen var å unngå korrupsjon og kjøpefusk. Kongen skulle (i europeisk sammenheng) ha minst en elv mellom seg (sitt slott) og lovmakerne. Kong Magnus bodde i Rosentkrantztårnet som på 1200-tallet lå nord for Sanbruen – som fikk over «fjordarmen» som gikk inn fra Vågen mot Sverresborg – og betingelsen om avstand kan dermed sies å være ivaretatt – men Lagabøte var vel «utilbørlig involvert i lovarbeidet – men så ble >Norge på det viset endelig mer som en sammenhengende nasjon å regne.

I tillegg til ovennevnte lovverk – som var borgerskapets lover, regulerte alt det verdslige, fantes en omfattende kirkelovgivningen, som omhandlet alt som hadde med liv og sjel, begravelser etc å gjøre. Kirken – ved bispene

Jørn Øyrehagen Sunde omtalte også Onarheim og gildet der. Onarheim var en tingstad lenge før 1000-tallet for områdene i Sunnhordland, Hardanger og Voss med faste møter med alt tilhørende – lovseiemannen leste lovene, konflikter ble redegjort for og avgjort ved dom Da Håkon den Gode – Adalsteinsforstre (920-961) kom hjem og skulle kristne Norge, fant han Onarheimstinget altfor lite kristent – hvorpå han la det ned som tingstad og flyttet det til Gulen og etablerte dermed Gulatinget i Eivindvik. Onarheimstinget fortsatte som Onarheimsgilde – med egen detaljert gildeskrå (lov) inntil gildet som funksjon ble forbudt etter reformasjonen. I dag er det bare rester igjen av dette gildet i form av årvisse pubkvelder i regi av Tysnes Musélag.

Folk i middelalderen hadde en sverm av lover og regler å forholde seg til – de 5 klostrene i Bergen hadde sine egne regler – og etterlevelsen var streng og detaljert og overtredelser ble straffet umåtelg hard etter våre moderne målestokker.

Det må ha vært en forferdelig tid. Hadde vi – liberalere – hatt noensomhelst sjanse til å tilpasse oss et slikt liv i dag? Jeg spørger kun – og dett var i grunnen dett.

Takk for oppmerksomheten Jan Spjeldnæs